TEIETID -
VISENE TIL ARNLJOT EGGEN SAMLA FOR FØRSTE GANG

Arnljot Eggen hadde 50-årsjubileum som dikter i 2001. Han har gitt ut 11 diktsamlinger, seks diktsamlinger for barn, to visesamlinger, gjendiktninger og mye annet.

Arnljot skrev også sangtekstene til teaterstykket «Pendlerne», den første frie teatergruppa i Norge. Dessuten var han sentral aktivist i Kunstneraksjonen 1974, som la grunnen for avtaler om vederlag mellom myndigheter og kunstnerorganisajonene som vi nyter godt av i dag.

På CDen er det kjente og ukjente Eggen-viser, både om kjærlighet og om verden rundt oss. De blir tolket av Jørn Simen Øverli. Kompet står Stian Carstensen for. Han spiller til sammen fem instrumenter på CDen, trekkspill, fele, banjo, stålstrengsgitar og blåseintrumentet kaval. Eggen leser sjøl det mest kjente diktet sitt: «Lagnad sa vi» som avslutningsspor.

Sagt om Stian Carstensen :

«Stian Carstensen is reinventing music» (Volkskrant, nederlandsk avis)

Stian kaller det han gjør for brukskunst i skjæringa mellom fugl/fisk/høyt/lavt.

Sagt av Eggen:

– Dersom framsteget også skulle halde fram bak horisonten, kom det til å falle oss sjølve i ryggen.

– Visse omfamningar kan vera byrjinga til ein kvelningsprosess.

– Den som ikkje vågar seg ut i vatnet før han kan svømme vil alltid ha sitt på det tørre.

– Eg tør ikkje gøyme hovudet i sanden, det er ikkje sikkert eg finn det att.

– Det tydelege må tydast på baksida

Sagt om Eggen:

Eggen kiler seg akkurat innunder og kjenner på krafta mot «feigt forflata», «den flate vegen» som er lett å gå, «ein grå kvardag» han aldri romantiserer, aldri avfeier, fordi verden bortafor er avstengt. Eggen er en kjærlighetsdikter til den iboende sanne ytring. Om det gjelder mytologi, fortrengninger (som vi lever opp att og opp att) eller samfunnsforhold, så styres Eggen av å lage et nødvendig dikt. Så gjør han det nødvendige diktet godt.

Erling Kittelsen

ANMELDELSER AV «TEIETID»:

Et lite under av en plate
Vårt Land 19/9:

Det er nok flere enn meg som mener at norsk visesang kan være seige greier. Lusekofte-og flatbrødhippier med plirende øyne og langt fett hår og ull-og linkledde Brünhildematroner med ren, freidig og modig støtte til alt søramerikansk på alle 70-tallets seterfestivaler er en del av vår kulturarv, og det er slett ikke moro. Men når jeg i dag kan stå med hevet hode og si at jeg liker viser så er det Jørn Simens fortjeneste. En mann som, enten det er russiske protestviser eller «Steinrøysa nedi bakken» han gyver løs på, stadig greier det kunstykket det er å bryte gjennom vanen, å vrenge fram det ekte og rå uten å miste varmen i det han synger.

Når en slik kunstner griper tak i et materiale som Arnljot Eggens bitende ordkunst, da sier det seg selv at man har sterke ting i vente. Men at det skulle bli så sterkt, det kunne vel ingen engang ha lov til å håpe på. For Teietid er blitt et lite under av en plate. Et riktig mestermøte, festet til tape i en garasje i Kjelsåsveien. Øverli synger. mumler, hvisker og raper fram Eggens tekster til tonene fra Stian Carstensens trekkspill, gitarer og fele. Carstensen er jo en sensasjon i seg selv; et geni som neppe kan overvurderes. Alt er så herlig skranglete, så lite forseggjort og så utrolig sterkt at man bare må rulle seg over på siden og gi seg ende over. Og når Eggenselv til avslutning slipper til ved mikrofonen med diktet «Lagnad sa vi» - da gråter jeg.

Motta mine bevegede, snørrete gratulasjoner.

KJETIL SCHJANDER-LARSEN

Rystende aktuell
JØRN SIMEN ØVERLI:
«Teietid», tekst av Arnljot Eggen, Via Music VCD 384 (2001)
Indre Smaalenenes Avis 5.10.01 Terningkast 6

Enkelte ganger lurer man på hvorfor ting blir utgitt når de blir utgitt. «Teietid» har elementer ved seg som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Arnljot Eggens dikt «Legenda om soldaten i tredje verdenskrigen» og «Sov, mitt barn» - et nært dikt om krigens frykt, treffer deg i mellomgulvet - og blir der. Likedan «Fallskjermvise» - om høyt betalte lederes avskyelige personlige pengegrafsing - og velferdssamfunnets fallitt for de som faller utenfor.

TROND ERIKSON